3D-skriveren flytter inn i de tusen hjem

Kun fantasien setter grenser

Mulighetene med 3D-utskrift er nesten uendelige. Fysiske begrensninger gjør riktignok at du ikke kan skrive ut flere meter høye objekter med en vanlig skriver. En enkel innstegsmodell gir utskrifter på opptil 25 x 25 x 25 cm. Hva du skriver ut, er derimot helt opp til deg. De fleste 3D-skrivere har i tillegg til sitt eget innstillingsprogram også en tilhørende butikk der du kan laste ned modeller gratis. Som med lagdelingsprogrammer finnes det også store tredjeparts databaser på nettet med tusenvis av gratis modeller av nesten alt du kan tenke deg.

Det kan være en reservedel til støvsugeren, en smart holder til mobilen, figurer fra favorittfilmen eller en personlig nøkkelring med gravering. 3D-modellene kan lastes ned til pc-en og skrives ut uten videre. Du må bare sørge for å ha materialene som kreves for å fullføre oppgaven. Er du kreativt anlagt og villig til å eksperimentere, kan du gi også deg i kast med 3D-modellering og lage produktene fra bunnen av.

Det er fullt mulig å designe modeller i gratisprogrammer som Tinkercad og Blender eller i mer avanserte verktøy som Fusion 360. I 3D-programmene kan du tegne alt hjertet måtte begjære og gjøre dine villeste idéer til virkelighet.

Ikke alle skrivere er like

Mens 3D-skrivere tidligere var forbeholdt bedrifter og universiteter med store budsjetter, kan du i dag få brukervennlige maskiner til under 3000 kroner. Det er to hovedtyper å velge mellom for hjemmebruk: Filamentskrivere og harpiksskrivere, og de har noen grunnleggende forskjeller. Filamentskriveren er den vanligste for hjemmebruk.

Den fungerer ved å smelte et filament, som er en tråd av for eksempel plantebasert plast, som legges lagvis. 3D-skrivere som benytter en slik tråd, kan gi forholdsvis pene resultater, og du kan godt bruke en slik skriver til pyntegjenstander. Skrivertypen er likevel best egnet til bruksgjenstander. Det kan være beslag, kroker, tannhjul, knapper, stativer, hengsler eller små maskindeler. Filamentutskrifter er motstandsdyktige mot trykk, varme og slitasje, men overflatene blir ikke alltid like glatte.

Det gjør de med SLA-skrivere. Her er ikke utskriftsmediet en plasttråd, men et syntetisk harpiksbasert materiale. Når det skrives ut i 3D, herdes den flytende harpiksen lagvis ved hjelp av lys. Resultatet er detaljerte modeller med jevn og glatt overflate, og gir et profesjonelt inntrykk. Derfor er SLA-skrivere populære blant modellbyggere, miniatyrmalere og smykkedesignere.

Ulempen er at harpiksen er kjemisk; den lukter og krever bruk av hansker samt etterbehandling med vask og herding. Å skrive ut med harpiks er altså mer krevende. I denne artikkelen tar vi derfor utgangspunkt i de enklere og mer utbredte filamentskriverne.

En allsidig plasttråd

Valg av filament er litt som å velge maling og kan ved første øyekast virke litt forvirrende. Det finnes nemlig mange forskjellige typer plasttråd, hver med sine fordeler og ulemper. PLA-filamentet er det mest utbredte. Det er billig, lett å bruke og finnes i mange forskjellige farger.

En rull med en kilo PLA-filament koster rundt 200 kroner, og en vanlig utskrift veier som regel mellom 30 og 300 gram. Du kan med andre ord fremstille ganske mange objekter av en rull, og stykkprisen er overkommelig. PLA er først og fremst egnet til pynteting, prototyper og bruksgjenstander, som er det de fleste starter med når de begynner å skrive ut i 3D.

Ulempen er at PLA ikke tåler særlig høye temperaturer og kan bli mykt hvis det utsettes for varme. Du bør med andre ord velge noe annet enn PLA hvis du vil skrive ut lysestaker eller annet som må være varmebestandig.

Spesialtråd tåler 100 grader

Vil du skrive ut objekter som må tåle høyere temperaturer, er ABS- eller PETG-filament løsningen. Begge disse typene er både robuste og varmebestandige, men de er også mer krevende å jobbe med. ABS er kjent for høy styrke og for å tåle temperaturer på opptil rundt 100 grader, men materialet har en tendens til å krympe og slå seg når det avkjøles. Derfor må skriveren kunne holde jevn temperatur, og mange bruker et lukket kammer til utskriften for å unngå trekk. ABS avgir også giftige damper når den varmes opp. Derfor bør utskrift kun skje i rom med god ventilasjon.

I tillegg til de vanlige materialene finnes det mer spesielle filamenttyper som kan inneholde for eksempel trefiber, metallpartikler eller selvlysende pigmenter. De kan gi en flott overflate og unike visuelle effekter, men de stiller også høyere krav til dyse, temperaturinnstillinger og erfaring. Disse spesialfilamentene sliter mer på delene i skriveren, og som regel tar det også forholdsvis lang tid å fullføre utskriften. Et viktig aspekt ved 3D­utskrift som du også bør være klar over, er nettopp tiden det tar. Tålmodighet er en dyd, og en 3D­skriver jobber ikke raskt. Skriveren bygger lag på lag, og jo flere detaljrike gjenstander du skriver ut, desto mer tidkrevende er det.

Mange utskrifter kan være unnagjort på et par timer, men større prosjekter kan ta mange timer og noen ganger opptil flere døgn å fullføre. Derfor kan det kreve en del planlegging å skrive ut 3D­objekter. Noen starter skriveren om kvelden og lar den stå og gå hele natten. Andre deler opp store modeller som de skriver ut i flere deler, som deretter kan settes sammen. Tilfredsstillende resultater krever også litt praktiske forberedelser. Skriveren må stå i vater, og komponenter som byggeplate og filamentspole må være klinkende rene.

Fremtiden for 3D-skrivere

Det har skjedd en hel del innen 3Dskrivere siden vi først hørte om dem. Teknologien ble egentlig utviklet allerede på 1980-tallet, men den gangen var den forbeholdt profesjonelle brukere og bedrifter. Det er først i senere år at 3D-skrivere har fått gjennomslag blant vanlige forbrukere.

I dag kan vi lage en hel del ved hjelp av en 3D-skriver, og det er ingen grunn til at den utviklingen skal stoppe med det første. Industrien har dessuten begynt å jobbe med 3D-utskrifter i metall og betong. Det bygges sågar hus med gigantiske skrivere, og forskere i biologi eksperimenterer med 3Dutskrift av vev og organer. Så hvem vet hva vi kan skrive ut på hjemmekontoret om noen få år?